Høsten kommer med sitt gylne skjær og hvisker at det er tid for å gi slipp.
Trærne viser oss hvordan det kan gjøres, lett, uten kamp.
Bladene deres daler ned som minner om det som var,
og danner et varmt teppe der vi kan hvile mykt.
Også i oss selv inviterer høsten til å senke tempoet.
Det er en tid for å vende hjem, for å lytte til stillheten mellom to åndedrag.
Der sommeren vendte oss utover,
vender energien vår nå innover,
mot stedet der vår essens bor, rolig, klar og urokkelig.
I stillheten i vårt indre finner vi ikke tomhet, men fylde.
Vi oppdager at hvile ikke er slutten på bevegelse,
men en ny form for den, en dans av hjertet,
en gjenforening med det som virkelig lever i oss.
La høsten omfavne deg.
La vinden forsiktig føre bort det som ikke lenger er ditt.
Og vend tilbake til deg selv, til den stille ilden som alltid brenner,
uansett årstid.
